REISEBREV NUMMER 37: 

AUSTRALIA

REISERUTA:  Darwin (4 o.n.), Adelaide River (o.n.), Pine Creek (o.n.), Katherine (o.n.), Mataranka (o.n.), Larrimah (o.n.), Hi-Way Inn (o.n.), Dunmarra (o.n.), Elliott (o.n.), Renners Springs (o.n.), Attack Creek (o.n./RA), Tennant Creek (2 o.n.), Wauchope (o.n.), Barrow Creek (o.n.), Ti Tree (o.n.), 70 km nord for Alice Springs  (o.n.), Alice Springs (3 o.n.),
Stuarts Well (o.n.), Erldunda (o.n.), 30 km soer for grensa mellom NT og SA (o.n.), Coober Pedy
(2 o.n.), 125 km soer for CP (o.n.), Glendambo (o.n.), Pimba (o.n.), Port Augusta (2 o.n.).

DEN OVERVELDENDE  KJEDELIGE NATUREN
Ut fra Darwin bar det. Flatt. Litt kollete.  Bare trær, trær, trær. Bjørkelignende trær. Du ser bare trær - og asfalt så langt øyet kan
se (og det er ikke langt).

700 km bærer det. Flatt. Litt kollete. Trær, trær, trær, bjørkelignende
trær. ..

Sør for Attack Creek forandres bildet noe. Flere koller sees i horisont.
"Bjørka" får mer form av stort vidjekratt med stivt fjellgras. I brosjyrene står det: (one) drive out of the lancewood and bulwaddy scrub;
further south: treeless plains tussocks of the perennial Mitchell grass - begin.

Lenger sør begynner for alvor det røde jordsmonnet å gjøre seg gjeldende.
Flere høyere koller i korthorisonten begynner å avtegne seg.

Naturen er så overveldende monoton. Naturen er så voldsom i sin utstrekning - så "dominerende".  Kjedelig og spennende på samme tid.

DYRE- OG FUGLELIVET
Fuglelivet følger skogen. Tett skog betyr her flere gladlyder eller lange seigpinende låter (mer fremtredende i mer glissen vegetasjon). Ørnen er mektig her - og synbar (både i flukt og død på veien). De andre fuglene respekterer den mektige luftens konge.

Har sett 4 kenguruer i livet, 1 emu, mye kveg og enda flere sauer. Og dingoene får bare bevege seg nordvest for et kjempelangt gjerde (ca. 25.000 km langt). Kommer den sørøst for "loven", er det PANG! And that's it. Det er orden her i Australia - også for dyrene.

Og dyr har jeg sett i hopetall langs veien - Stuard HW. Døde dyr - oppblåst av sine egne indre gasser. Luktende i sin oppløsningsprosess.

De fleste bilene her ned har "gitter" av stål for på støtfangeren - for å minimalisere de personlige utgiftene.

Og det brenner. Har ikke tall på alle gressbrannene jeg har sett langs veien ned til Alice Springs (sør for Alice  "tørka" regnet flammegildet for meg).

Flammene var pulserende i sin utvikling. Eksplosiv og "kosende". Syntes å antennes lett og dø ut like lett. Her fant du rovfuglene - svevende etter
grilla og/eller grillende føde.

Flere veiskilt "ba pent" reisende være forsiktig med varmen. Kveget måtte få "hvile".

Sør for Alice kom regnet. Det bare plaska ned - i tørketida. Himmelen ble bare revet opp gang på gang. Og det smalt i flerringene.

Goretex-jakka holdt - og teltet. Også i regnstormen - som kom en natt i juni. Trodde først det var en av disse lange 53,5 meter lange "Road Train-ene" som kom. Det lød som dekk på grov nylagt kald asfalt. Så la teltet seg over og gutten i teltet fikk fart på seg.

La det være sagt:  jeg  foretrekker regn framfor motvind.

Og det ble bare kaldere og kaldere jo lenger sør jeg kom. Etter Tennant Creek kom vindbuksa og  goretex-jakka oftere fram. Første natta i Alice var tempen nede i pluss 2 grader! På dagtid ca. 20!! Kaldt og passe varmt.

Og det ble flere kalde netter i teltet.

Og sola pendla bak en - og natta ble bare lenger og lenger. Godt for livet i soveposen, men ikke for tråkketida!

PENSJONISTENE EROBRER STUARD HW
Møtte en armada av pensjonister på vei nordover til varmen i og rundt Darwin. Uten pensjonistene ville jeg ha hatt veien mer eller mindre for meg
selv - ja, med unntak av vel 15 til 20 "langtog", da!

Du hilste på dem på veien, på rasteplassene, i butikkene, i barene. De var overalt. Og hyggelige og nysgjerrige var de. Mange trodde på Gud -
ytre sett - men  det materielle i dagliglivet var nok sterkere for de fleste enn troen... For mange var Gud en usynlig Far som beskyttet de jordiske
verdiene en hadde samla i hop gjennom et strevsomt og møysommelig  liv.

Sannelig mye en syklist fra Norge skal grave seg inn i!

Kurt Bekmand og kona Margaret (han fra Danmark og ho fra Australia) traff jeg på en av de mange rasteplassene. Nuddelvann fikk jeg også av dem.

Kurt kom til Australia først på 50-tallet. Utfartstrang. Og så traff han Margaret - eller var det omvendt (nei, ikke på den tida). Han hadde lyst å reise tilbake til Danmark en tur. Men turte ikke. Var redd han ville ha problemer med å komme tilbake! Hadde jo fire sønner her. Og en av dem hadde jo nettopp overtatt malerfirmaet!

Et annet eldre ektepar jeg møtte var fra Holland. Han var ung  og  noe "brun" under siste krig. Ble sendt til Indonesia etter krigen som hollands
soldat (interesser skulle jo forsvares). Dro senere til Australia og ble der. Han henta forresten kona si i Holland!

Mange tyskere her. De ble internert under selve krigen, men ble "normalisert"  ganske fort. Interessant å høre hvordan de ulike
"nasjonalitetene" så og ser på hverandre.

I Coober Pedy ble jeg invitert inn hos Lyn og Ron Groux fra Victoria. Kom sent på kvelden inn på campingplassen. Mørkt var det. Og ikke viste de at teltet var dryppevått - og skulle opp. Ble invitert som nattegjest i deres fortelt til caravanen. Svaret kom kjapt! Frokosten dagen etter besto av bønner, flesk og gamle poteter.
Bare godt!

Den eldste kvinna jeg traff - som reiste alene - var en dame fra Brisbane. 77 år var ho! Ho reiste rundt i en ombygd gammel folkevognbuss (jf. "Neverdalbussen").

Den eldste syklisten jeg møtte var Alf Garad (74 år). Bodde ca. 250 "kais"/km sør for Cairs. Målet hans var å sykle ned østkysten via Port
Augusta og opp til Tennant Creek og videre til Queensland (hjem). Turen var i følge han på vel 7500 "kais". Kjempehyggelig kar jeg møtte under en av regnstyrtene.

Påfallende mange syntes å ha  viet resten av sin tilmålte tid her på kloden til caravanlivet. Og unge er de som pensjonister her nede!

"ROADHOUS-ENE"
Disse servicestasjonene dukka opp ved ujevne mellomrom. Ofte var det mellom 80 og 100 "kais".  Her fikk du det nødvendigste du trengte: mat (mye mat), øl (selvsagt), og annet sterkt (om lommeboka tålte det), overnattingsmuligheter (fra komfortable rom til teltplass), bilservice. Og
atmosfære!

Du verden hvor mye de menneskene som jobber der har å si for stemninga på slike steder.  Barrow Creek ble min favorittplass. "Run down"! Men du verden for en atmosfære eier og ikke minst personalet sørget for. Og det interiøret! Pengesedler på veggene. Hilsener. Gamle logoer fra militæret, fotballklubber som hadde gjestet stedet. Det var mørkt i baren og det brant
lystig på peisen. Og det ble drukket.

På barene hadde de fleste en mening om det meste. Og så disse aboriginerne. De levde jo bare på tildelte midler gitt av regjeringa. Av
skattepengene.

Artige og interessante disse "veihusene".

DE OPPRINNELIGE
Livet til disse aboriginerne er bare trist. Mange er dem også! Vel 3% av en befolkning på vel 18 millioner.

Møtte dem først i Darwin. Senere på alle større steder langs ruta mi.

Ropende og skrikende kom de i flokk nedover/ oppover gatene. Opptok plass i gågata og på benkene i parkene.

Og drakk gjorde de - også. De jaget etter alkohol. Og de delte på dråpene.
Og  spesielt tungtdrikkende var de hver annen uke da "lønna" fra staten kom.

Noen var "normale" i klesveien. Andre hadde slitte filler på. Enten på beina eller på føttene. I Tennant Creek sprang ungene rundt med såre
lepper og rennende øyne. Skitne og støvete var de.

Og misjonen var  på plass etter nye sjeler.

Langs ruta hadde det offentlige bygd hus til dem. Mange var forlatt og ribbet for alt omsettelig .

I Elliott, som de fleste andre steder med et antall urinnbyggere, hadde campingeierne bygd nettinggjerder på opp til 21/2 meter høye med tre rader piggtråd på toppen - rundt plassen. De "opprinnelige" skulle holds ute. De hvite, de med de materielle verdiene,  skulle beskyttes!

De svarte - som levde i friheten - så inn på plassene. De hvite så duknakket ned - og  bort - inngjerde.

Og campingplasseierne solgte samtidig villig vekk all den alkoholen de kunne til disse "truende" folkene.

En bisarr verden.

Australia er spennende - både i natur og sosiokulturelt!



ETTERORD
Dette er det siste reisebrevet fra meg. Jeg har nå tråkket meg fram fra
nord til sør, fra Darwin til Port Augusta, langs Stuart HW.

En gammel drøm er dermed realisert.

24.000 km gjennom 20 land.

Var det verd det?

Jeg er privilegert og ydmyk over å ha kunnet  gjennomføre turen på sykkel.

Ta fram sykkelen din fra skjulet!

God sommer!!!


Godklemmer fra
Trond
(The Norwegian pushbiker)

Back