REISERUTA: Jakarta (3 o.n.), 5km før Pamanukane (o.n.), Cirebon (o.n.), Pekalongan (o.n.), Demak (o.n.), Lasem (o.n.), Babat (2 o.n./diare og forkjølelse med feber), Bangil (o.n.), Pasuruan, Tosari (o.n./ siste 4 til 5 km med lastebil. Beina ville ikke mer!), Toyota Turbo over Mt. Bromo til Ngadisari, Probolingo (o.n./ fra kl. 10.00 i seng med feber), Situbondo (o.n.), Ketapang/Java, Gilimanuk/Bali (o.n.), Denpasar (ankom kl. 18.00 lokal tid. Sør-øst Asia var syklet!!!!).

REISEOPPLEVELSER:

Jakarta er en mangfoldig by i utforming. “Slum” og moderne funksjonell høyblokkbebyggelse med flotte parkanlegg og dagslys mellom blokkene.

Der jeg vandra gatelangs var gatene feid, men mye av søpla var samla i hauger på høvelige luktaktige “lagringsplasser” hvor hunder og katter forsynte seg av herlighetene. Ellers var det påfallende mange åpne kloakkrenner med tilhørende fyldig luft og rotter. I de bedrestiltes boligområder var dette selvsagt lagt igjen. Verden er rar sånn. Penger og posisjon skiller folk…

Veien østover fra Jakarta var lett å sykle. En tråkka gjennom vakre åkerlandskap og fine villaområder. Det var så frodig så frodig overalt. Øst for Pamanukan rulla jeg jeg gjennom flere fiskerlandsbyer. I Eretan-wetan var landsbybefolkninga aktivt i gang med å tørke dagens fangst. Det var liv, tempo og rop. Landsbyen virka fattig. Mange gikk i slitte klær og husene syntes å trenge en kost eller to. På den annen side var fiskerlandsbyene mellom Lasem og Tuban vakre og bar preg av velstand blant befolkningen. Her fulgte veien sjøkanten og det var bare helt herlig å tråkke seg fra her.

Båtene i dette siste området var noe spesiell. Skroget var nærmest to fjøler som var satt sammen med to balansestokker på hver side. M.a.o. en slags katamaran uten dekk! Og så hadde de “øyne” malt i baugen (for å finne fiskefeltet og veien hjem!).

I Semarang innhenta regnet meg. Det regner gjerne en gang om dagen her – gjerne mot kveldinga. Det spesielle her var at det nærmest “flakregna”! Kolossale mengder kom ned i løpet av en time. Vannet i gatene steg raskt til både 10 og 20 cm over veibanen. Gaterestaurantene hadde en god time…Og etter opprenskinga var det bare å tråkke vannmassene. Flere steder kom vannet opp på bæreveskene.

Et annet spesielt trekk i denne byen var at folk sykla her! Etter regnet dukka det opp tusenvis av syklende som skulle hjem fra jobb. Jeg var ikke alene på to hjul. Kjempekoselig - for når sant skal sies så sykler ikke indoneseren!!!

I Byen Kudus mopederte jentene! Jentene over hele Indonesia mopederer. Men her var de i flertall i det øyeblikket jeg dro han gjennom. Og de kjører like svinefult som gutta. Det lover jeg dere.

Det er så mye en kan skrive om her fra Java og Bali. Det må bare bli noen plukk fra de mange opplevelsene.

Jeg måtte ha med meg Mt. Bromo. Den var beskrevet i vakre ordlag av så mange og sett av enda flere. Med noe feber i kroppen og en diaré på retur dro jeg han oppover fra byen Pasuruan. Hotellet jeg hadde blinka ut lå på 1700m. Jeg løfta meg selv 1500 meter. Da var det stopp. Beina ville ikke mer. Og vekta i kroppen var ikke klenger hva den her vært! Jeg måtte ta lastebil de siste 4 til 5 km opp til hotellet. Og Hotel Mt. Bromo, Tosari, ville gjerne ha meg i hus. 300.000 rupis for det billigste rommet (ca. 270Nkr). Jeg frøs både av tørka svette og prisen. Da jeg spurte om det var en politistasjon der på stedet så hadde de plutselig rom til 50.000 med varm dusj. Du leste VARM dusj.

Jeg sto nærmere en halv time i dusjen med skollende varmt vann på kroppen. Det var bare herlig. Hadde ikke hatt varmt vann på kroppen siden Bagan i Burma – over tre måneder siden!!!!

Mushroom-suppa gikk glatt ned i sluket…

Ble vekt kl. 03.30 og jeepet sammen med 6 franskmenn (det var kvinner blant dem!) opp til toppen av Mt. Bromo (ikke toppen selv, men en nut på kraterryggen, 2700 m). Nydelig soloppgang vaska Mt. Bromo burgunderrød og kratertoppene rundt. Ganske pent spør du meg. Etterpå bar det ned i selve hovedkrateret og jeg kunne febre meg opp ryggen til en mindre, men aktiv vulkan-baby. Det svei svovel i nesa på en. Fint skue. Og så møtte jeg så mange svensker der!

Ble satt av i landsbyen Ngadisari. Herfra pedalerte jeg ned til Probolingo og senga.

Fin seertur. Men jeg burde latt toppen være topp. Sliter ennå med turen i kroppen.

SMÅPLUKK

Noe som har slått meg er hvor sterk den statlige styringa i økonomien er. Det fins reguleringer og forordninger nærmest som hjemme på berget. Og jeg som har trodd at markedskreftenes frie spill hadde gode kår her. Og et av de verste utslag i så måte er avtalen gigantfirmaet Mitsubishi har inngått med den indonesiske stat. De har enerett på produksjon og salg av lastebiler i dette kjempelandet.

Og bilene til Mitsubishi forurenser noe fryktelig. Til tider syntes det som om motorene til disse lastebilene gikk på tung brunolje eller fuktig ved! Etter mitt opphold i Indonesia er dette et av de bildene som dessverre vil feste seg. Kommer jeg til å se en Mitsubishi lastebil hjemme vil jeg nok tenke “fy grisen” for et forurensende bilfirma som utnytter sin markedsmakt i Indonesia for profitten. Menneskene langs veiene her vassa i dritten disse bilene produserte. Det får være nok nå…

Ellers er det et artig fenomen jeg har støtt på her. Se for deg sykkellinja mi. Og fra siden kommer en mann i 40 til 50 årene og krysser gata. Før han kommer over stopper han opp og jeg må dra sykkelen inn i kjørebanen. De er ofte velkledde disse mennene. Hvorfor gjør de det? Det har hendt så ofte at det har avleiret seg i meg…

Ellers legger en nå merke til så mye. Innafor et geografisk område i Sør-Thailand traff jeg mange jenter med KRAFTIG utstående tannparti. Dette trekket har jeg også møtt her ned i Øst-Java. Det gjelder bare jentene, ikke gutta. Siden jeg nå holder på med eksteriørvurdering så kan jeg jo også si at jentene her i Øst-Java og her på Bali er svært runde i kroppen – nesten som velfødte svensker! Det får holde. Men interessant er det å se hvor forskjellige vi mennesker er fra geografisk område til geografisk område.

I løpet av dagen blir det mange stopp. Mat og veske. Og veivalg. Mange ganger blir de jeg spør så forfjamset at de mister bade munn og mæle. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har måttet heve stemmen for å få dem våken. Og da kommer ofte reaksjonen – “vet ikke”. Nytt trykk på noen gloser og de har avgitt svaret. Merkelig.

Jeg nevner dette med mopeder i byen Kudus. Det er virkelig artig å se hvor mange de klarer å stable på en lett motorsykkel eller moped. Det verste jeg har sett er en familiefar (antar han var det - så omtenksom som han hadde vært) som hadde plassert sin 3 til 4 årige sønn (!) i handlekurven foran på sykkelen. Foran seg på buken hadde han plassert et mindre barn. Bak satt kona og en større unge. Og de vingla fram. Populært er også å la minsten på 3 til 4 år styre sykkelen sammen med pappaen! Jeg har rista på hodet mange ganger. Det er en vanvittig lasting og kjøring av disse syklene. Kan jo nevne at tunge motorsykler er forbudt her i Indonesia. Godt å vite – hva!

“Tomme” hus. Her i Indonesia er bambusen for det meste borte. Betongen har overtatt, også på landsbygda. Mange har hatt penger til å blende inngangspartier med fliser. Mange er riktig så pene. Men det er artig å se hvordan mange legger vekt på det ytre. Jeg har vært innom flere slike hus i ulike gjøremål (mest på grunn av den bak…). Inne i flere hus finner du stråmatter på gulvene og noen stoler og bord. Du kommer liksom inn i en ny verden. En bruker “step by step”-metoden (et uttrykk som er utrolig populært å bruke som forklaring på at en ikke har kommet lenger….). Neste trinn i anskaffelse synes å være en seng. Ikke en vanlig seng med rette stolper, men sengebord med flotte utskjæringer (sånn “step by step”). Har sett mange dyktige dør- og møbelsnekkere her. De KAN faget sitt også her!

Maten her i Indonesia er “grå”! Nå drar jeg ned på Pizza Hut! Feir dagen med måte den 17.

Trond Basso

Back