REISEBREV NUMMER 34: SUMATRA/INDONESIA

REISERUTA: Singapore (3 o.n.), 12.04.01 speedbåt fra Singapore til Sekupang/Batam/Indonesia og ny speedbåt til Tangjungpinang. Buss fra Tanjungpinang til Pekanbaru. Pekanbaru (o.n.), Bangkinang (o.n.), Payakumbuh (o.n.), Baso, Padangpanjang (o.n.), Tanjungadang (o.n.), Sungaidareh (o.n.), Muarabungo (o.n.), Bangko (o.n.), Surulangun (o.n.), Luhuklinggau (o.n.), Tebingtingi (o.n.),
Muaraenim (o.n.), Baturaja (o.n.), Bukitkemuning (o.n.), Bandar Lampung (o.n.), Bakauheni/Sumatra, Merak/Java (o.n.), og Jakarta (ankom 28.04.01).

ET VENNLIG FOLK Å SYKLE BLANT!
"Hello, Sire!", "Hello, Mister!". Ropene med gode ønsker ruller etter en der en sykler fram i Sumatra. Også "Hello, Mister Man!" har kommet etter meg noen ganger.

"Where are you going?". Nysgjerrigheten ligger under mange tilrop fra sidelinja… Og det er bare hyggelig å trille fram her. De er så oppriktig glade - har på en måte en oppriktig trang til å være på godtråkk med en.

Ropene synes å ha en smittende effekt i seg. Mange rop kommer liksom fra "bakrommet" eller bak huset et sted. Skjønner? De som ikke ser en vil også være med på hilsinga.

KREVENDE NATUR OG TOPOGRAFI
Fra havgapet til Tanjungpinang til Bangkinang er det for det meste flatt og sumpland. Store skogsflater er hogd ut og virket er blitt føde for Asias største cellulosefabrikk i området. Fra Bangkinang trekker fjellformasjoner blikket oppover. Topper på over 3000 meter strutter mot en - bak tåkeflakene! Her blir lufta klarere og tempen faller noen grader, noe som fører til at takvifta forsvinner som et naturlig møbel på hotellrommene. Det er vakkert her oppe på ca. 1000 meter. Hagene til de bedrestilte i Buketinggi-området strutter av fargeglede. Der er bare vakkert her.

Langs innsjøen Siegkarak kan Mt Merapi på 2896 meter speile seg på godværsdager. Kunne vært artig å tråkke fjellryggen her…

Ingen sykkeltur uten feilmanøvrering. Hadde Solok i blikket da veien bare forsvant i fjelltåka. Og oppover bar det. Og bratt var det. Og hva sa kartet til dette, da? Tråkket vel 3 til 4 km oppover og oppover og kjempefrodig og varmt var det. Blomster i mange farger, palmer og regnskogtre om hverandre - og "Hello…". Jeg var på vei mot Batusankar! Og avstikkeren er noe av det fineste jeg har syklet til nå - etter 10 måneder! Med en matchvekt på 80 kg og sykkel og utstyr på ca. 40 bar det fort ned gjennom frodigheten.

Etter 3 dager med opp/ned-veier i fjellandet kom jeg ned på "myra" igjen. Hadde valgt meg Vest-Sumatra-veien (HW 25). På kartete var topografien kjedelig flat. Men tanken var å sykle i mer jungel-/sumpland. En vil nå prøve alt, da! Vel nesten alt, da.

Har vel ikke brukt girsystemet mitt mer på noen strekning tidligere som nå. Mellom "toppen" og "botn" var det for det meste 30 til 50 meter! Og det bar opp og ned, opp og ned - eller var det ned og opp? Jeg hadde ikke fart nok til å komme helt opp - måtte gire om. På toppen - og de var det mange av - var det bare å gire om for å øke farten ned i dolpa for å komme lengst mulig opp skjorteflaket på neste topp… En kan bli grinete av mindre. En dag ville være, ok! To, kanskje? Tre, fikk være måte på… Begynte etter hvert å tære på smilet og tålmodigheten overfor de mange jeg møtte langs veien. Det ble etter hvert et mentalt kondisjonstråkk!

Var glad da jeg kom til Bakauheni og så ferga ligge der duppende og hilsende: godt gjort "old man"!

INDONESER, JEG?
Indoneserne på Sumatra er stolt av å være INDONESERE! Fikk sjelden spørsmål om jeg likte Sumatra. De nevner stolt severdigheter på Sumatra og andre hovedøyer. De liker å høre "skryt" av vennlighet og hjelpsomhet (ganske lik oss her, vel?).

Og de liker ikke at utlendingene forteller dem hvor allting er så billig i Indonesia. Det virker på en måte som de tar det som en kritikk av ikke å mestre egen økonomi! De liker å bli sammenliknet med Thailand spesielt når emnet faller godt ut for dem selv!

De følte seg pinlige når slaktinga på Borneo ble nevnt. Mange - påfallende mange - reagerte negativt når Øst-Timor ble nevnt og spesielt når Australia ble dratt inn i samtalen. Flere betrakta australierne som "de som vil kontrollere området her nede". En slags imperialistisk "politi" med US-støtte i ryggen. Det har også slått meg at det er få som har nevnt i praten at de vil bort fra Indonesia - søke lykken i et annet land. De hører til i Indonesia.

SENSITIVT VEISTREKKE
På "flatlandet" møtte også fattigdommen meg - den materielle. Ikke "overfallende", men hyttene hadde jeg sett før på turen. Tynne bladvegger hengt opp på bambusstokker, få møbler (om noen , da), slitte klær og fottøy. Smilet var ikke så påtrengende. Mange var mer lukka og stirrende i blikket… Men en får ikke glemme det mer generelle bildet. Folk flest syntes ikke å mangle det daglige nødvendige kostinntaket.

I området mellom Bangko og Muaraenim hadde det de siste årene vert svært mange overfall på veien. Biler var stoppet og verdisaker var tatt. Det var også brukt våpen under disse overfallene. Derfor tok jeg turen innom politistasjonen i Bangko for å forhøre meg om sikkerheten: burde jeg ta buss gjennom det mest sensitive strekket?

Jeg vet ikke om politistasjonen er representativ for politistasjoner i Indonesia, men maken til griseprat blant tilsatte må en vel lete lenge etter! Og offiserene ledet an med påtatt interesse fra mange av konstablene. Jeg hadde ikke fått stilt spørsmålet før de begynte med sex-pratet sitt - bade verbalt og ved bruk av gester… Som førstesvar på spørsmålet mitt fikk jeg en pekefinger i tinningen med etterfølgende "PANG!". Da jeg spurte om de ikke hadde ansvaret for folks sikkerhet fikk pipa en annen låt. De tok poenget raskt, UNIFORMSGUTTA!

I Surulangun overnatta jeg på politistasjonen. Samme grisepratet. At en av offiserene med en annen legning enn jeg la an på meg i arbeidstida får jeg nå la ligge her.
Tilfeldig valgt yrke?

Og så møtte jeg bare hyggelige mennesker på hele dette strekket. Det pussige var at INGEN som bodde i området nevnte dette med røverier, mens første gang jeg hørte om strekket var i Malaysia og senere i både Singapore og fram til Buketinggi!

EN GANG LÆRER , ALLTID LÆRER!
I landsbyen Bingin Rupit ble jeg innhentet av en andpusten lærer på sykkel. Ville jeg komme til engelsktimen hans og fortelle om turen og landet mitt?

I klassen satt ca 40 lydhøre 17 åringer. De MISUNTE norske elever i den videregående skolen. Og de LIKTE å høre at deres fritid var meget lik deres egen - i omgangsformer og interesser.

Hvordan vil mine kollegaer Neverdal, Byre, Welde, Bjørnsrud, Grøsland, Hessen, Elstad… like å bli tiltalt med "Sire"! (Om jeg likte det? Spøker, du?)…

PETER SCHERZINGER
Hadde tråkket i vel 30 km fra Muaraenim mot Baturaja da jeg ble innhenta av en meget svettvåt og andpusten tysker. Peter (37) var på en 4 års sykkeltur verden rundt. Vi slo følge.

Og det kom til å by på problemer - to individualister som hadde tråkket den samme veien alene. Begge hadde fått gravert inn vurderingsmønstre ut fra egne erfaringer og interesser. Det ble en kamp i selvkontroll. Begge ville ha kompaniskap en tid. Begge var slitne etter tunge tråkk de siste dagene.

Vi klarte det i 2 hele dager da vi bestemte oss for å splitte laget. Tror begge følte en lettelse ta vi tok avskjed samtidig som vi viste begge at vi hadde kommet til kort, personlig!

Etter en ny dag i egne dagdrømmer smelter vi sammen igjen. Tonen og toleransen er betydelig romsligere.

I tre dager til sammen varte kompaniskapet på veien. Vi bor begge på samme hotell til 18 kr natta har i Jakarta.

Peter tar fly til Perth/Australia den 3. mai. Jeg fortsetter til Bali - og fly derfra til Darwin/Australia.

SØNDAGSLUKKET JAKARTA
Søndagslukket i Norge? Ta en tur til Jakarta og opplev det same. Det er søndagsro i gatene. Det er ganske godt spør du meg. Og hva har nå dette med sykkelturen å gjøre? Ja, bare spør du!

Trond Basso

Back