Lahore
PAKISTAN
10. des. 2000
|
Reisebrev
nr 22
REISERUTA: Islamabad (8 o.n.), Dina, Rothas Fort, Dina (o.n.), PSO-stasjon sør
for Kamoke (o.n.), og Lahore (3 o.n.).
PÅ HJUL IGJEN!
Det var godt å få unna VISA-jobben (til India og Nepal. Og utvidet
oppholdstillatelse her i Pakistan). Det blir mye att og fram med dette
papirarbeidet. Og så blir en jo noe blakkere også! Naturligvis!!!
Neste VISA-utfordring får jeg i Kathmandu og/eller i Calcutta. Men det
ligger vel en måned fram i tid eller 2500km! Jeg får ta det som kommer.
Det var god å få pedalere igjen. En uke med løping fra kontor til kontor
"sliter" hardt på helsa! Ja, nesten mer enn når jeg tråkker meg
fram gatelangs.
Denne gangen skal du få et par historier av meg (om veivalg og
gjestfrihet). Så sett deg godt til rette i godstolen.
VEIVALG
Har en tatt et veivalg, må en da bare følge det? Eller er det slik at et
veivalg kan forandres underveis - gjennom et nytt veivalg?
Jeg hadde planlagt å tråkke The Grand Truck Road fra Islamabad til Lahore
- den raskeste veien for meg. Også nattstopp ble plottet inn. M.a.o. ruta
var skrudd til ved start!
Veien var fin med relativt moderat trafikk. Det rulla fint framover. Så
dukker de irriterende spørsmål opp i "tåkeheimen", underveis.
Kroppen (les resepsjonisten) på Hotell Blue Sky i Islamabad anbefalte varmt
at jeg måtte ta en sving oppom Rohtas Fort - det største i Asia.
Hva hadde egenlig han med å komme med antydninger om hvor jeg burde rulle?
Det ble som sagt pedalert fort. Veien var god og det rullet fort på
asfalten...
Så var jeg plutselig i Dina, et veikryss - for meg. Skulle jeg dra han opp
til fortet, 24 km t/r?
Jeg syklet litt for langt. Beskjed fra Skjebnen? Jeg ignorerte hintet og dro
tilbake til krysset. På smal, men god sti, dro jeg mot fortet -
gjennom nydelig frodig åkerlandskap og hyggelige hilsende mennesker.
Det var ideell sykkeltemperatur - rundt 25 grader i sola! Kroppen bare koste
seg ettersom det bar framover.
Så kom det et nytt kryss. To muligheter forelå. Rett fram eller til høyre?
Ingen skilt. Jeg stoppa en minibuss. Fikk beskjed om å ta meg ut i
elveleiet! Elveleiet!
Det var der veien til fortet gikk.
Var noe "sandaktig" en kilometer eller så kunne de fortelle. Men
et besøk var på sin plass... De var jo Asias ...
Og jeg som hadde vaska og smurt sykkelen så godt. Neste vask var påtenkt
gjort i Dehli!
Jeg dro han ned veiskråninga. Det ble sleeeping og dyyytting. Det ble av
med joggeskoene og ankelstrømpene. Og på med dette plagg- og sko-ståket
igjen. Av med skoene og ankel-... Og jeg så ennå ikke fortet!
Det som skulle være så lett oppnåelig begynte å irritere meg.
Var det verd dette slepe- og dytte-strevet"? Skulle jeg snu og
"berge" rengjøringa? Og humøret.
Sola begynte å falle faretruende langt ned i åkeren.
Jeg kom meg oppover og over elveleiet.
Ingen fort i sikte! Bare stein- og sandsti! Kjeden begynte å knirke. Det
var tydelig at den ikke likte seg. Sand fra stien fulgte med gummien opp og
lot seg drysse fint over kjede og tannhjul!
Vokabularet mitt fikk mer bredde - ble mer intenst!
En-høyt-under-buken-buss kom kjørende forbi og kapslet meg inn i fint
sandstøv!
Fan, fan! Humøret var på et lavmål. Jeg skulle fan ta meg komme meg til
dette fortet. Tanken på å snu forsvant i en svart eim av tankesop!
Og der - endelig dukket Rohtas Fort opp. Og der sto Abdul Hafeez fra
landsbyen Shamid Pur! Kollega og lærer i småskolen i Rohtas Fort!
Kunne ikke få meg bedre guide!
|
|
Islamabad
Dina
PSO-stasjon sør for Kamoke
Lahore
|