ISLAMABAD
PAKISTAN
4. des. 2000
|
Reisebrev
nr 21
SMÅHISTORIER FRA PAKISTAN
HISTORIE 1: VAKRE BRUNE LEGGER
Han hadde vært innom PSO (Pakistan State OIL) og kjøpt seg Pepsi og
Candi-kjeks for å slukke tørsten og tarmgnaginga (det er jo ramadan her i
øyeblikket). Stasjonen var stor, ny og topp-moderne. Det var også plass
til en gateskredder i et hjørne av stasjonsområdet.
Det ble drøfta hvordan buksa skulle legges opp i beina - og pris. De gamle
håndsydde stingene var i ferd med å slippe taket.
Buksa ble dratt ned på fortauet og symaskinnåla stinga seg igjennom
stoffet.
Da kom en eldre tiggerkone forbi. Med framstrakt hånd og bedende øyne kom
ho mot finnmarkingen. Plutselig stoppa ho opp. Helt opp!
Framfor ho sto finnmarkingen i en rødbrun skjorte, kokssvarte ankelsokker
og Assics GEL-joggesko. Beina var mørkebrune etter dager og uker i ørkenen.
HISTORIE 2: "FRENCH BAKERY"
French Bakery i Garden Road i Islamabad har bare nydelige bakervarer.
Omsettinga er stor. Eieren er en utflytta afghaner med amerikansk pass!
Finnmarkingen sto og utveksla erfaringer med en av de ansatte - en afghaner
på rundt de 25. Finnmarkingen var mest opptatt av de politiske og religiøse
forholdene i Afghanistan og det å være flyktning i Pakistan. Ekspeditøren
var opptatt av leveforholdene i Iran (hvor over 1,5 millioner av hans
landsmann lever i følge FN (i følge den iranske regjeringa er det over det
dobbelte!).
Da kom det en høy og slank kvinne inn - med rundt 40 leveår i beina. Øynene
festa seg umiddelbart til et par reoler og det ble ytra ønsker om
rundstykker og croissanter. På flytende engelsk - selvsagt.
Finnmarkingen trakk seg noe tilbake i rommet, men viste tydelige tegn på
nysgjerrighet i situasjonen.
I det de bestilte bakervarene er på vei ned i papirposer sier den selgende
brød- og kakeekspeditøren til finnmarkingen at kunden er fra Norge!
Ho vender seg halvt om - smiler noe usikkert. Bare lyden av bakervarene på
vei ned i posene bryter stillheten. Så kommer smilene og usikre fraser som
"Er du fra Norge?", "Hva gjør du her?". En situasjon av
distansert høflighet og latter bygger seg opp.
Så fanger ho på en måte en ide i seg selv. Passer det finnmarkingen å
komme til et avskjedsmåltid som skal holdes for en gammel bekjent. Det vil
bli servert enkle retter.
Og svaret lot ikke vente på seg fra den ellers så beskjedne finnmarkingen.
Han dukka opp kl.19.00, åt og drakk, og koste seg langt inn i de sene
kveldstimer sammen med en ambassadefunksjonær, en NORAD/Kverner-ingeniør
med kunnskap om verkstedorganisasjon og vannturbiner etc. og et ektepar hvor
50% jobba med AIDs-problematikken i Pakistan.
HISTORIE 3: BROR I OSLO
Han hadde tråkket seg over The Salt Range. Kartet stemte liksom ikke med terrenget. (Storskalakart
gir en av og til en "luring"). En skulle kunne rulle ned på den
andre siden. Og det gikk riktignok nedover, men opp-og-ned nedover!
Landskapet var meget vakkert med trelunder og vakre jorder, kranset inn med
høye steingjerder.
Men det gikk opp-og-ned nedover!
Han passerte også en campingplass med vel 25 til 30 telt - oppsatt militært.
På spørsmål om hva dette var for en leir, fikk han som svar at det var
politisk interesserte muslimer som hadde satt seg stevne og de ville
finne ut hvordan Pakistan kunne islamiseres dypere kulturelt. Tankearbeidet
fant sted like øst for landsbyen Nurpur.
Da han endelig rulla inn i den frodige byen Kallar Kahar - sliten og trøtt,
men fornøyd med dagsetappen - begynte han straks å se etter et sted å ta
inn. Mørket hadde alt begynt å viske konturene bort.
Det skulle vise seg at det bare var ett hotell og kryp-inn på stedet - et
TDCP-gesthouse. Det lovet ikke bra for lommeboka. Han visste straks at dette
flesket ville koste rent for mye. Og det stemte. Resepsjonisten åpna med et
tilbud på 1000 Rs. Kom raskt ned til 800 og 600. Og der endte
tilbudsrundene. Men ikke velviljen til å hjelpe finnmarkingen.
Nattemørket satte en stopper for å lete etter en teltplass på området.
Men han kunne få sove på taket. Her kunne han få brette seg ut.
På veien opp ble de to omtalte innhentet av hotellsjefen. "Fra
Norge?". Han viste veien til kontoret sitt. Gjesten ble bydd stol og
te. Det ble gitt beskjed om at han skulle ha et rom i selve hotellet -
gratis! Middagen måtte han ev. betale selv. (Den betalte 3 gjester på
hotellet).
Sjefen hadde en bror boende i Oslo!
HISTORIE 4: OGSÅ PAKISTAN.
På strekninga mellom Multan og Khushab er det ett par bilder som har festa
seg hos sykkelrytteren - bedre enn mange konkurrerende inntrykk.
På en åker sto en mann i 50-årene med kjepp i hånda. Han var usedvanlig
rakrykket, en flott kropp å se på. Skjegg hadde han også, og
et-langt-stykke-toy-rundt-hodet-plagg på. Shalwar qamiz-en var helt
kritthvit.
Der sto han da rakryggingen og stakk kjeppen støtvis ned i oppkjørte
forer.
Tre kvinner beveget seg sakte på huk ved siden av hverandre - og fylte
hullene med knolliknende vekster.
---
Det andre bildet er av en eldre kar på hest. Han hadde kanskje passert de
60.
Hesten var liten av vekst, slank og halen var nydelig klipt og delvis
fletta, svart i huden og godt striglet.. Den hadde nydelig seletøy på.
Hodet strittet opp og framover der den småtrippet framover.
Rytteren hadde typiske rideklær på med svarte godt smurte ridestøvler,
ridebukse med ballonglår, og en vid skjorte med skjerf under snippen. Med
unntak av støvlene og et fargeglad langt-toy-rundt-hodet-plagg var mannen
kledd i hvitt. Rakrygget red han hesten. I hånden hadde han en ridepisk.
På åkeren jobba en kar med å pløye. Det ble brukt en Fiat. To andre drev
og renska en grøft. Den ene stakk en spadeliknende gjenstand i grøfta. Den
andre trakk redskapet mot seg med et festa tau.
HISTORIE 5: RESTAURANTEN
Den lå liksom ute på et jorde - for seg selv. Trafikken på veien var
moderat. Men mange tungtransportsjåfører stoppa der. Eier og betjeninga
kjente tydeligvis de fleste som stoppa opp.
Huset hadde tre vegger og stråtak. Jordgolv. I det ene fremre hjørne var
kokkeplassen. I det andre fremre hjørnet ble det bakt brød. I selve rommet
og framom den veggløse siden var det plassert senger med fletta tauverk i
botnen. Sengene ble brukt til å hvile i, spise i og til å sove i.
Det ble kokt tre retter. En kjøtt-, en grønnsaks- og en stuinggryte. Omsetninga
var stor og friske råvarer ble stadig skåret opp og kokt. Krydder og grønt
ble tilsatt ved et eget oppkok - personsvis før servering. Det gav maten en
friskere smak. Gjerne før alt det gamle var ute av grytene. Kjelene var
blankpussa inne i. Det ble brukt gass.
Brødovnen var oppmurt lik øvre del av en vinflaske. Det ble fyrt godt i
botn - inne i med ved. På nivå med åpningen av ovnen var det bygget et
golv (rundt åpninga). Bakeren lagde først deigen. Vann og et sammalt-hvete-liknende
mel ble blandet. Hevingsmiddel ble tilført. Etter hvert som behovet meldte
seg ble en deigklump på størrelse med en knyttneve revet løs og slengt på
et trebrett. En håndflate ble lagt på og klumpen ble presset ut og beveget
rundt. Så ble den flate deigen pellet opp og kjevlet ut mellom håndflatene
med dreiebevegelser før den ble trukket over et puteliknende redskap. Puta
ble så klasket mot ovnsveggen. Det ferdigstekte brødet ble så pirket ut
med en krokliknende stang av jern. Ofte ble det ferdige produktet holdt en
kort stund over selve glørne. Produktet ble så hevet på et fat og servert
umiddelbart.
Te gikk det masse av. Oppskrifta var enkel. Resultatet godt! Vann og te,
sukker og melk, ble blanda til en velling. "Vellinga" ble så kokt
- fosskokt (!) i vel 10 minutter.
Hygienen varierte med antall gjester. Tallerken, skje og gafler ble vasket når
det var lite gjester. Var det stor trafikk, tørket en bare av matrestene og
langet redskapene til neste bruker! Vannglassene gikk på omgang uten veien
om vaskevann. Og det ble spytta en del under måltidene.
En serverte gjerne maten i et jernfat med nybakt brød til. Brødet måtte
bare være varmt! Det var et must!!! Et lastebillag besto ofte av tre
personer. Alle stakk et avrevet brødstykke ned i fatet og kleip til over
matstykker før det ble putta inn i munnen. Og det ble drukket mye vann. Mye
vann.
Mange brukte på kvelds- og nattetid bakerovnen til å sitte på for å få
noe varme i kroppen. Det ble også spist på den.
Mellom klokka 21 og 22 på kvelden kom de første sjåførene som ville
overnatte. De drakk først litt te for de rullet seg ned i tauverket. I løpet
av natta kom det 12 til 15 lastebilarbeidere. Også betjeninga sov -
usammenhengene - under taket. Nye sjåfører måtte serveres!
Restauranten ligger like øst for landsbyen Diraj ved elva Panjad.
Her lå også finnmarkingen. De skulle selvsagt ikke ha noe for senga og
middagen. Skulle bare mangle!
HISTORIE 6: SULTNE BEDRESTILTE
Tirsdag i denne uka begynte ramadanen. I en måned varer den. Det skal ikke
spises mellom klokka 05.00 og klokka 17.00. (Det kan jo nevnes at det under
ramadanen kjøpes inn mer mat enn ellers i året)!
Historien har sin plass i landsbyen Dhudial - noe sørvest for Islamabad.
Finnmarkingen svingte inn til siden for å få rett veivalg videre. Det lå
fire velkledde gutter i 20-årene på flere senger. Noen bare lå der. Andre
leste en avis. Noe slepende reiste et par av gutta seg. De så så ynkelige
ut, stakkarene! Finnmarkingen fikk veiretninga.
På spørsmål om hva som plaget dem så fælt, fikk han som svar at
det var ramadan og de hadde ikke spist siden tidlig i morges. De var rett og
slett sultne.
På spørsmål om det var så slitsomt å være sulten når en ikke gjorde
noe. Flere tok tanken - flirte litt unnvikende.
Ved siden av jobba to karer med en forhjulsaksling til en Toyota Carina. De
var svarte i ansiktet og svettperler syntes godt like under hårlinja.
Finnmarkingen takka og dro videre.
|
|
|