Multan
24 nov. 2000
(Pakistan)
|
REISEBREV
NR 19
REISERUTA:
Quetta (4 o.n.), Kanai, Ziarat (o.n.), Loralai (o.n.), Mekhtar (o.n.), Fort
Munro (o.n.), Dera Ghazi Khan (o.n.), og Multan (2 o.n.).
MANGE HULL I VEIEN
En har ikke vært i Baluchistan om en ikke har vært i Ziarat. Derfor måtte
jeg bare dra han oppover til sommerresidensene til VIP-ene i Baluchistan -
2449 meter over havet. Veien oppover var god og bakkene "snille".
Ca. 30 km før Ziarat forlot jeg det ørkenpregede landskapet og rulla inn i
(på engelsk) "the Juniper forest" - et nålaktig tre med
"hengegrener". De som har greie på det hevder hardnakket at
enkelte av de sakte-voksende trærne er over 5000 år gamle! Området hvor
de eldste kjempene står er holdt hemmelig på grunn av samlere.
Ziarat selv var en støvete landsby som bod på kuldegrader og krystallklar
luft. På hotellet fikk jeg en stamp med varmt vann så jeg kunne vaske av
meg veistøvet.
Det
må være flott her oppe seinvinters og tidlig på sommeren. Hvitkledde åser
og fjell og irrgrønt nede i selve dalen. Det ble meg fortalt at noen
utlendinger alltid kommer for å gå på ski her om våren. Da vet du selv
hvor du legger skituren din til kommende vår.
TALIBANREGIMET
Neste dag bar det nedover til Loralai gjennom et meget frodig dalføre med
eple- og honningdyrkere. En og annen hadde selvsagt også her noen sauer og
geiter de så etter. Men de naturskjønne omgivelsene ble utfordret av
anleggsveien på 45 km med 1 million og tre hull i og masse veistøv!. Langs
veien traff jeg flere pukkhuggere i full sving. Så her er kontrastene
store. Både sykkel, utstyr forøvrig, og gutten med, skifta raskt farge. Og
jeg kom da fram til Loralai - byen uten kvinner i sikte...
Traff forresten en universitetsutdanna lærer i byen. Kroppen sverga til
synet at kvinnens plass var i hjemmet - stelle for mannen og føde HANS
barn!
Tildekkinga
av ansiktet var en nødvendighet for at ikke mannen skulle fristes bort fra
sin kvinne (eller kvinner). Han hadde sterke sympatier for talibanregimet i
Afghanistan og hadde store problemer med å se at USA og Vesten forøvrig
hadde bevis for at "frihetskjemperen" Laden hadde stått bak
sprenginga av de to amerikanske ambassadene i Afrika for noen år tilbake.
Flere jeg snakka med på sykkelturen gjennom Baluchistan ytra åpent sympati
med talibanregimet i nabolandet. Hadde inntrykk av at det var noe maskulint
ved dette regimet. Det var orden og alle hadde sin plass i samfunnet -
underlagt et slags ætte- eller klanhierarki overrislet med islamsk
tankegods.
FORT MUNRO
Fort Munro måtte jeg bare se - fjelltoppen britene bygde en utkikkspost på
i midten av 1800-tallet. De ville kontrollere bevegelser på slettene i
Punjab og over fjellene til Baluchistan. Så bar det oppover igjen til hoyde
1939 var nådd. Du verden for et skue det må være å se over Det indiske
subkontinent herfra! Dessverre ødela morgendisen mine muligheter.
På den annen side fikk jeg igjen til fulle oppleve hvilke fjellformasjoner
jeg befant meg i. Turen ned fra Fort Munro bød på dramatisk nedstigning.
Tidvis "hang" veien i løse lufta og trafikken ble dirigert
manuelt flere steder forbi kinkige punkt. For en ingeniørkunst som lå bak!
Og midt i "dramatikken" møtte jeg tandemsyklistene Roland og
Frederic fra Lyon, Frankrike. De nærmest slepte "bendelormen"
oppover bakkene. De hadde ennå 7 km å dra sykkelen da jeg møtte dem. De
hadde rullet på veiene i over ett år og syv måneder. De hadde nå sykla
"flekkvis" jorda rundt og var på vei hjem. Ville mest sannsynlig
ta buss gjennom Iran og Tyrkia!
DET INDISKE SUBKONTINENT!
Klokka 13.40, den 22.11.00, rulla jeg ned på Det indiske subkontinent.
Baluchistan var beseiret! En ny milepel var drevet ned i asfalten. Og klokka
10.20, den 23.11.00, trillet jeg over elva Indus - matmor for millioner av
mennesker her i Pakistan.
Landskapet skifta totalt karakter. Fra uker i ørkenen ble jeg nå kapslet
inn i frodige og flotte alleer, vakre åkrer med nikkende palmer! Det var
bare helt herlig - som jeg nå har skrevet flere ganger! Og nå har jeg
mennesker rundt meg hele tida. Over alt dukker det opp et hode eller to.
Også lynnet skifta karakter. Fra den noe godmodige baluchistaneren til den
mer oppjagede og dynamiske punjaberen. Her synes fart og tid å spille en større
rolle enn i Baluchistan. En var på en måte kommet til det vestlige jaget
etter mammon.
MENNESKER JEG MØTTE I BALUCHISTAN - OG LITT TIL!
Jeg kunne ha drukket litervis med te og spist kilovis med epler om jeg hadde
åpnet for det. I mange av de landsbyene jeg har tråkket meg igjennom fins
det fartsdumpere ved innkjørsel og i den andre enden. Mange steder hadde
jeg inntrykk av at lokalbefolkninga hadde lagt på noen cm med grus på
toppen av "fjellryggen". Og stoppe måtte du - enten du kjørte
lastebil, privatbil eller kom syklende. Og der sto de eller satt - mennene!
Og ungene. Det var her noe kunne skje - f.eks. at en finnmarking kunne komme
forbi på sin tohjuling.
En
i gruppa - ofte på 3-5 personer - kom fram og rakte fram hånda. Det var
alltid hjertelige håndtrykk. Ofte ble venstre hånda lagt over håndbaken på
den framstrakte. Så kom de andre - mer nølende: "Where are you
from?". "Norway?".
Så høflige som de var, spurte de sjelden hvor DET landet lå! En var da
ikke helt ute i "baluchistan"! Det var ikke mange ordene som ble
vekslet mellom oss. Men du verden hvor hjertelige disse møtene var. Da det
var tid for oppbrudd, kom hendene igjen fram og ønsker ble framsatt. Nå
ble ofte høyre hånda fort opp til hjerteregionen. Så ble det
vinka. Té tok jeg meg sjelden tid til da jeg ellers ikke ville ha kommet
meg derfra!
På veiene hadde jeg inntrykk av at det stoppa en til to lastebiler i timen.
Epler ble rakt ut og/eller gulrøtter. Dagen jeg dro meg nedover til Mekhtar
hadde jeg sikkert innpå 3/4 kg epler i frontveska. Og søte var de. Og
gode. Flere har også stoppet og tilbydd skyss. De synes nok det synes svært
så strevsomt å ta seg fram på to hjul.
Og det tutes. Har en ikke noe å tute for, ja, da tuter en for at en kan
tute. Lydbildet kan til tider være voldsomt. Det er ikke noen enkelt bert,
men orgeltut! Har seriøst vurdert å få meg ørepropper. Og bilene i seg
selv kan en skrive en avhandling på. De er så fargeglade at en bare må se
dem. Hele lastebilen - og noen traktorer med - er farget i alle regnbuens
farger. Og når kveldsmørket kommer sigende ser en mange biler med
"lysfølere" vinke til en i front! Tror Noet og mannskapet hans på
Lillehammer og på Otta ville
ha mange ting å sette fingeren på her!
Baluchistan er kjent for å ha i sin midte mange gevær - skarpladde sådanne.
Det var først da jeg kom til Fort Munro at gutta dukket opp med maskingevær
over aksla. Ofte unge gutter som kom drassende på disse penissymbolene.
Noen gutter hang også bak på minibussene - skulle være beskyttere. På spørsmål
om hvorfor de gikk med disse kulspruterne, svarte de at dette var et fritt
område - som "loven" ikke hadde full kontroll over og da måtte
en beskytte liv og eiendeler selv.
Oppe i Ziarat møtte jeg mange med varmeovn under sine shalwar qamizene -
små elektriske varmeovner eller kullfyrte. Slik satt mange vinteren
igjennom. På beina hadde de ofte sandaler uten strømper. En skulle jo
kippe de av når en kom i hus!
Og med Pakistan kom også fattigdommen.
I
mange landsbyer - og i større byer - ser en mange fattige. Klærne er ofte
bare filler og skitne - svært skitne. Mange har sår rundt munnen og i
hodebunnen. Det er bare så trist. Og med byene kom også tiggerne inn i
synsfeltet. Svært mange ser en foran moskeene og mausoleene - sitte i ring.
Handlinga er i tråd med Koranen at de som har til overs skal dele med
de fattige. Giveren kan da forvente det mangedoble tilbake!
Og så spyttes det overalt. På gata, på fortauet, i trappeoppganger og i
fellesrom. Det kremtes og det spyttes. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg
har ligget våken på hotellene og hørt en gjest komme gående og kremtet
og spyttet! Og klysa finner en igjen dagen etter. Også mange av de
utdannete spytter. På spørsmål om hvorfor, svarer de med et uforstående
blikk. Spytte? Sausen er ofte burgunderrød!
|
|
Quetta
Ziarat
Loralai
Mekhtar
Fort
Munro
Dera
Ghazi Khan
Multan |