Quetta
17 nov. 2000
Pakistan
|
Brev
nr 18
REISERUTA:
Yazd/Iran (4 overnattinger), Anar (o.n.), Rafsanjan (o.n.), Kerman (o.n.),
telting 20 km ost for Mahan, Bam (o.n.), sykla til Nosrad Abad og tok
lastebil de siste 120 km til Zahedan (kraftig diare + visa-limit), Zahedan
(4 o.n. (pleie av diareen)), Mirjaveh/Iran, Taftan/Pakistan (o.n.), Nok
Khundi (o.n.), Yakmach (o.n.), Dalbandin (o.n.), Padag (o.n.), Nushki (o.n.),
og
Quetta (4 o.n.).
ET HYGGELIG MØTE MED PAKISTAN!
"Welcome
to Pakistan! How are you, Mister? Can I help you?" Jeg har
møtt et glad Pakistan. Menneskene er hyggelige, nysgjerrige og meget
hjelpsomme.
Smil - og noe overbærenhet - følger med i berørings-punktene overfor meg!
Det
er bare hyggelig å være her!
Jeg møter fattigdom og rikdom - ufattelige forskjeller. Der er en kamp om
å overleve for mange mennesker - en kamp som pågår kontinuerlig! Det er
bare fantasien som blokkerer for viljen. Alt synes å bli prøvet - går det
så går det...
Og koloniale trekk fins. Fra underdanighet til rent hat ... til
selvbevissthet og stolthet.
Jeg beveger meg i et rent mannesamfunn! Kvinnene er få i det offentlige rom
- også her...
MITT FØRSTE MØTE MED PAKISTAN
Jeg var spent i kroppen da jeg rulla inn i passkontrollen. Uten grunn. Det
hele var unnagjort på et kort lite øyeblikk. Fikk veksla dollar til rupis
- og så var det bare å finne et overnattingssted for den første
natta i Pakistan.
Trilla gjennom en støvete gatestump med pappskur på begge sidene. Fillete
kledde unger sprang rundt meg og ropte "Where
are you from?".
Voksne
ropte: "How are you, Mister?". Og
alle smilte! Og det ble bydd fram te...
Fikk plass på OTDC-motellet (eid av den pakistanske stat). Pent sted og god
mat!
Og jeg var skjerma med høye murer fra den omliggende landsbyen der jeg satt
og koste seg med nygrilla kylling og ris - sammen med Heinz og Christa fra
Leverkusen, Tyskland - et pensjonistpar som dro rundt i en ombygd 32 år
gammel Hanomag på vei til India.
VEIEN TIL QUETTA
Ørkenen skiftet karakter underveis. Mellom Taftan og Dalbandin hadde jeg
saltørken. Jordoverflata var dekket med småstein (grusliknende materiale).
Saltet i jordbunnen hadde bundet sanden og vind og sol hadde fjerna det øverste
sandlaget. Fra Dalbandin til Nurshki var det ren sandørken - slik vi
forestiller oss en ørken skal være!
Og til selskap hadde jeg en spurvliknende gråbrun fugl og beitende
dromedarer, sauer og geiter. Det var en koselig lyd i fuglen. Satte pris på
nebbet!
Turen fra Zahedan/Iran til Quetta tok 7 dager - med en sykkeltemperatur på
mellom 20 og 25 grader. Med andre ord var tempen bare behagelig! Men på den
annen side måtte jeg slåss i 3 dager med en ekkel motvind. Tredje dagen
var jeg nede i bare 11 km per time i snitt! Det gikk rett og slett sakte
framover - og vinden saug krefter ut av beina og humøret. Men jeg kom da
fram til Dalbandin, som planlagt. En engelsk kar på motorsykkel - Nick
heter han -
ble blåst overende!
Dagen etter blåste det noe mindre, men til gjengjeld måtte jeg slåss med
flygesand og sandtunger som la seg over veien. Måtte dra sykkelen flere
ganger gjennom dem. Og midt i denne blåsta mellom sjarmerende sanddyner møtte
jeg en eldre kar på en gammel kinesisk sykkel, smilende i medvind!
Jeg bare møtte han og borte var han!
Jeg likte å sykle i ørkenen. Det var spennende. Og så mye liv lyset gav i
samspill med naturen! Spennende!
NOK KHUNDI
Landsbyen Nok Khundi var mitt første møte med menneskene i Pakistan - et møte
jeg vil huske lenge! Både på grunn av den gjestfrihet jeg møtte -
og den manglende kontrollen jeg utagerte. Jeg var trøtt etter en lang
sykkeløkt og spent på om jeg fikk meg overnatting og mat. Først og fremst
var jeg opptatt av om kroppen ville tåle maten. Vann hadde jeg med meg -
nok for en dag eller to til.
Jeg ble lovet frisk nykokt ris og kylling! Det var bare å vente på at
kokken skulle bli ferdig med den. Jeg venta og venta og ble bare mer sulten.
Da den kom, var risen gammel og kald og kyllingen var oppvarma geitkjøtt i
nydelig saus! Og reaksjonen i meg lot ikke vente på seg. Jeg klarte ikke å
omstille hodet til den nye kulturen jeg sto midt i! Kylling var for dem det
samme som geitkjøtt. Og risen den var god den - sa de. Det var slik
de serverte den. Ingen hadde klagd på den der i gården!
Jeg surna som bare en 50-åring kan det!
En eldre engelsktalende pensjonert revisor og herremann - Gulnoor Khan -
dukket opp. Han lurte på hvorfor jeg var så nedtrykt. Det var ikke bra for
hodet og kroppen! Jeg klarte ikke å holde skuffelsen tilbake og forklarte
alt - om løftene og maten. "Dette skal vi ordne!" sa han. Og ny
nykokt ris kom på bordet. Det smakte. Og jeg var skamfull. Skamfull! Dagen
etter - til frokost - vartet kokken Jalil igjen med nykokt ris og fersk brød.
Mange kom og tok avskjed med meg og ønsket meg god tur videre. Jeg var bare
glad der jeg rulla ut av landsbyen med en takk til den gamle Khan (som
redda noe av skinnet mitt!).
Forresten Nok Khundi vant 1 - 0 over Dalbandin samme kveld jeg var i
landsbyen.
LANDSBYEN NOK KHUNDI
Ca 2000 mennesker bor der. Det var postkontor, telegraf, sykestue,
tollstasjon og en større militærleir der. Noen drev med småmekking av
biler, andre med småhandel og servering og andre igjen drev med smugling av
bensin fra Iran. Bensinen ble frakta på små iranskproduserte Pick-Up-er.
Denne solgte de med god fortjeneste i Dalbandin, Nushki, Quetta og
Afganistan! Myndighetene så gjennom fingrene med denne trafikken. Hva
skulle ellers folk flest leve av der ute i ørkenen?
RARE FOLK PÅ VEIEN
Like etter at jeg hadde passert landsbyen Shaikh Wasil traff jeg japaneren
Takatoshi Sone fra Fujieda City. Han kom gående langs veien med en stor
handlevogn! Hadde gått med den fra Dacca / Bangladesh. Før det hadde han båret
ryggsekken fra Maco/Kina
gjennom Vietnam, Laos og Thailand. Tatt fly fra Burma til Dacca. Skulle til
Tyrkia. Jobba ellers - når han ikke gikk - som sementarbeider på en
fabrikk på hjemplassen sin.
HYGGELIG OVERRASKELSE I QUETTA
Da jeg ankom Quetta, møtte en gammel kjenning meg i døra! Det var Peter
Jong fra Hoorn i Nederland. Kroppen hadde jeg truffet syklende i en motbakke
i Mabadia/Romania - noe før Orsova! Under det første møtet avtalte vi å
treffes på en angitt campingplass. Ingen skulle finne denne plassen og
begge hadde fått følelsen av å svikte den andre! Og så møttes vi etter
3 måneder!!! I Quetta!
Det ble naturlig nok mange og lange praterunder på oss - og en sabla god
middag! Egentlig hadde han planer om å dra samme dag som jeg ankom. Men våre
kjære motorsykkelvenner Angela og Olliver fra Tyskland hadde
videreformidlet at en nordmann var på vei! Peter måtte bare stå over,
han!
Kjempehyggelig! Og en inspirasjon. Peter runder av tråkkinga i Dehli/India.
QUETTA
Quetta - hovedstaden i Baluchistan (400.000). Fargerik på grunn av
klesdraktene til de mange stammene som holder til her og i de omliggende
stedene. Baluchiene, brahuiene, pashtunene, afganere...Du har selvsagt hørt
om dem! Basarene er bare et must her! Trenger jeg å si mer?
Kommer nok til å skrive mer fra Pakistan. Et spennende og hyggelig land å
ferdes i! Nå går turen til Multan på det pakistanske sletteland.
|
|
Yazd/Iran
Anar
Rafsanjan
Kerman
Bam
Zahedan
Taftan/Pakistan
Nok
Khundi
Yakmach
Dalbandin
Padag
Nushki
Quetta |