Kirsehir
13.09.00
(Tyrkia)
|
Reisebrev
nr 11
Reisebrev
nr.11, Kirsehir/Tyrkia. 13.09.00
* ...bare en ettermiddag!
Akt
1!
Hjulene ruller strekninga Kirikkale - Kirsehir, ca. 110 km. Det går mye
oppover - sakte oppover - mellom 800 og 1000 meter over bølgene. Og fort
ned!
Jeg tråkker og drikker, tråkker og drikker...
I Keskin får jeg i meg en nydelig kyllingrett med ris. Og brød. Alt
forsvinner fort ned i sluket.
Akpinar (med sine 3800 sjeler) skuffer. Her fins ikke "ferdigmat"
å få kjøpt! (Men en pen ny moske har de...).
Sulten begynner å gnage i tarmveggene. Jeg ruller ut av byen. Etter vel 2
km blir jeg vinket inn. Mellom 2 store tankbiler med Auto Gaz sitter 2 karer
i grusen og spiser. "Kollega!". Den ene peker mot panna på en
gassbrenner (selvsagt) på en lem. Her putrer friske tomater, fetaost og
krydder. Avrevne brødbiter ligger i en haug ved siden av primusen.
"Kokken" griper en brødbit og fyller den med herlighetene fra
panna og rekker meg den. "Kollega!". Det bare smaker helt herlig!
Fyller selv opp en ny brødbit. Og en til. Vi spiser alle i taushet. Det er
rikelig i "Sareptas panne"...
Panna fjernes og en todelt tekanne settes over gassflammene. Den ene har vært
i Norge med en kjølebil med fersken, og i Tyskland og Russland. Nå jobber
begge i samme firma og kjører faste ruter. Begge kjenner godt til
lengdeprofilen på ruta mi, tur/retur! Og km-ene!
Den nederste panna blir fylt med litt vann og mye te - i forholdet.
Kokken rører i "vellinga" ett par ganger. Etasjen over blir fylt
med vann.
Den medspisende kameraten begynner å sette sammen en demontert
hydraulikk-"knute" for bremsesystemet på bilen sin. Den andre
rydder opp i det rullende kjøkkenet sitt bak siste bakhjul av 3
etter-hverandre tvillingghjul.
Den etter hvert kokte vellinga blir helt i koppene og enhver får selv fylle
vann etter smak.
Jeg takker og tar hver i hånda. Ønskene går begge veier, og det vinkes.
Akt2!
Retten var nydelig krydret, sterk med lang ettersmak. Kjente fort behov for
noe søtt i kjeften...
Og etter nye vel 2 km blir jeg vinka inn. 3 karer sitter i grusen ved siden
av doningene sine. På bakken på avispapir ligger erter, tomater, oppskåret
melon og lefser (sånne "flaklefser" (nesten som wienerbrødene på
Otta Samvirkelag)).
Du verden hvor godt det smaker. De var alle i 30-årene med slitte
flanellsskjorter. Buksene demonstrerte tydelig at de hadde vært i
motorkassa og/eller under bilen noen ganger. Den ene kjørte tomater
og poteter. De to andre kjørte for TOTAL, super.
Tomater, avrevne lefsebiter og melonbåtene blir tygd og svelgd. Der er
rikelig av alt.
En fjerde lastebil , også en tankbil, svinger inn. Nesten i matfatet med støtfangeren.
En kropp hopper ut, og i hvilket omfang! Smilende kommer han vaggende mot
oss med hendene fulle av epler og legger dem sammen med den øvrige maten. -
Jeg hadde valgt rett plass i Cappadocia for utforsking av de
særpregende fjellformasjonene. Goreme.
Sistnevnte kjørte tungolje for oljegrusutlegging.
En femte kar kommer. Han vil ha hjelp til å få skjøvet en gjenstridig
personbil inn i en varebil. Motstrebende blir "laget" mitt med -
og jeg med.
Lenger framme, noen minutter senere, tutes det kraftig bak meg fra 3 påfølgende
doninger med mange hjul. Og det vinkes.
Vi er kollegaer!
|
|
|